Det er mai. Ute blomstrer syrinene og luften er full av lune forventninger og blomstenes sødme. Om noen måneder er du skolegutt, et nytt kapittel i livet ditt begynner.

Nå skal du få en forsmak på hva som venter deg. Du holder meg i hånda der vi går over skolegården. Klemmer den hardt, du er spent og litt engstelig. Hva venter deg inne i den store gule bygningen? Vi går inn og du kler sakte av deg jakka. Ser deg rundt. Blikket ditt er fullt av undring og forventning. Gangen er full av andre spente barn og deres mødre og fedre. Du lener deg inntil meg, søker trygghet. Plutsellig lyser ansiktet ditt opp i et smil. Du har fått øye på bestekameraten.

Hånd i hånd går dere inn i klasserommet. Sammen entrer dere det som skal bli deres nye hverdag. Du vinker "hadet" til meg og jeg går. Jeg kjenner tårene presse på, og når jeg er kommet meg til bilen lar jeg tårene renne. Jeg gråter for den tiden som nå er forbi, en sorg over småbarnstiden som gikk så fort. Samtidig kjenner jeg en enorm stolthet over hvor kjekk og stor du er blitt. Fremdeles mammas gutt, men alikevel stor nok til å oppdage verden på egen hånd.

Et par timer senere krysser jeg skolegården for annen gang den dagen. Når jeg åpner døra hører jeg den glade stemmen din: "Hei mamma, jeg har hatt det SÅ kult!" Jeg trekker et lettelsens sukk og stryker deg ømt over håret. "Så fint da, vennen min.", sier jeg og vet at vi kommer til å klare oss. Begge to.

Vennlig hilsen Anita