Noen barn er helt turbo, andre er somletog som stopper lenge og vel på alle stasjoner. Kanskje har du et pågående barn som forsyner seg først fra kakefatet og som sjelden venter på at det er hans tur når det spilles yatzy! Noe av det mest elegante jeg ser er barn som spør om det er greit at de tar en sjokolade etter at de har tatt den. Noen barn begynner å argumentere straks vi sier nei eller stiller krav om at noe skal gjøres. Lille Jens hører sjelden etter når han blir bedt om å stoppe og han kan prestere å kjefte på deg med sterke gloser når verden går han imot. Noen barn er usikre. De trives ikke i nye situasjoner og er mer klamrende enn andre barn. De ser på forandringer som generelt ubehagelige. Andre barn virker lette, smidige og tålmodige og kan leke med alle uten konflikter.

Mellom disse ytterpunktene finner vi en regnbue av variasjoner. Budskap nr 1: Barn må behandles forskjellig! Budskap nr 2: Det er ikke ditt ansvar at de er forskjellige typer, det skyldes medfødte egenskaper. Samtidig er det du som oppdrager som har den beste posisjonen og muligheten til å påvirke utviklingen deres fra det utgangspunktet de har.

Et eksempel fra rådgivnings-samtale

I en familie på fire opplever mamma at eldstejenta på tre år er mye vanskeligere å samarbeide med enn yngstegutten. Pappa ser de samme forskjellene og bekrefter at eldstejenta har et sterkere temperament enn lillebror. Det er særlig om morgenen med påkledning og frokost at jenta skrubber. Mamma opplever stadig konflikter når hun skal kle på henne på badet før frokost. Hun er sliten av å krangle med barnet.

Pappa har funnet ut at hvis han demper maktkampen med jenta, sklir det hele bedre. Han avleder, lar jenta spise frokost i pysjen og kler på henne etterpå. Mamma synes pappa legger seg for lavt i terrenget og er redd for at deres forskjellige måter å takle henne på er uheldig for jentas utvikling. At hun blir forvirret og umulig. Hun synes han tilrettelegger og ”curler” for mye, og sier at han ved å være ”unnvikende” gjør hennes grensesettinger vanskeligere. Pappa på sin side synes at mamma maser for mye på jenta, og at hun og jenta stresser hverandre opp. Foreldrene bruker mye tid på å diskutere disse tingene. Mamma har et sterkere temperament enn pappa som er roligere av natur.

I foreldreveiledningen annerkjente jeg begge foreldrene for at de søkte hjelp. Mamma fikk ros for sitt engasjement og sin vilje til å gå inn i konfliktene med jenta. Samtidig viste jeg henne gjennom eksempler at hun uten å mene det selv bidro til å forsterke konflikten ved å gå for sterkt inn i maktkampen og diskutere i det vide og det brede med veslejenta. Jeg roste pappa for at han hadde funnet en virksom måte å håndtere jenta på. Samtidig oppfordret jeg ham til å ta mer ledelse og være tydeligere overfor datteren når det gjaldt ”nødvendige konflikter”.

I foreldrerådgivning bruker vi mye rollespill. Det gjør det lettere for foreldrene å kjenne både på barnes situasjoner og sin egen. På den måten kan vi risikofritt ”leke” dårlige og gode løsninger på vanskelige situasjoner. Mor ønsket hjelp til å endre sitt samspill med gutten. Gjennom rollespill bevisstgjorde jeg mor på hvordan hennes velmente engasjement bidro til å låse samspillet. Jeg spilte henne mens hun var eldstejenta. Som mor fyrte jeg løs på jenta med mange beskjeder og bebreidelser i en forurettet tone. Mor lo underveis og etterpå. Hun fikk flere aha-opplevelser og sa at det hadde virket stressende når hun var veslejenta. Dernest spilte jeg mor på nytt igjen og la meg på en annen linje ved å gi færre instruksjoner på en roligere og tydeligere måte. Jeg la vekt på såkalt ”fullført saksbehandling” nemlig at når vi gir en beskjed eller setter en grense så skal vi som hovedregel fullføre og følge den opp til situasjonen er gjennomført. Det krever at vi tar fram vår tydelighet, ledelse og myndighet uten å hviske eller skrike til dem.

Dette eksemplet viser hvor krevende det kan være å oppdra et stridig barn, mens et annen barn i søskenflokken kan by på langt ferre utfordringer. Vi skal se på aktuell barnepsykologisk kunnskap om medfødte forskjeller hos barn som vi må ta hensyn til i oppdragelsen.

Temperament

Rødt hår og fregner og snarsint som en tiger! Stille, rolig sky og forsiktig! Et temperament er en medfødt måte å reagere på. Forskning viser at barn er født med ulike temperament. Det handler ikke bare om grader av temperament men like mye om ulike former for temperament.

Hos tre måneder gamle spedbarn fant forskerne tre typer: Lette, vanskelige og ”trege” (rolige) temperament. De lette spedbarna var enklest å ha med å gjøre. De sov mer regelmessig, var lettere å trøste og generelt var mindre krevende. De såkalt vanskelige spedbarna svingte mer i humør, virket mer sårbare og krevde mer av foreldrene. De trege spedbarna var stillere og gjorde mindre av seg.

Barn med vanskelige temperament hisser seg fortere opp og svinger mer følelsesmessig. Foreldre forteller ofte at de var vanskeligere å roe og vanskeligere å trøste som spedbarn. Ikke sjelden kan foreldre bli usikre på sin oppdragergjerning hvis de ikke får den kontakten og samspillet de ønsker med barnet sitt.

Personlighetsforskjeller

Med personlighet mener vi den spesielle måten å føle, tenke og handle på som kjennetegner oss og som skiller oss fra andre. Det tar langt tid å utvikle vår personlighet. Først i 30-årsalderen regner vi med at vi finner vår personlige stil og er relativt stabile i vår måte å være på.

Hos barn er personligheten uferdig, men ulikheter og tendenser finnes. Noen barn er i utgangspunktet lettere å oppdra enn andre. Hva er medfødt og hva skyldes utviklingen? Dette er den velkjente arv-miljø-debatten. Det finnes ikke noe krystallklart svar fordi det er vanskelig å skille genenes påvirkning fra miljøet, men noen utviklingspsykologer har forsøkt å dele inn barn i tre grunnleggende typer:

• Motstandsdyktige
• Overkontrollerte
• Underkontrollerte

Vi tåler belastninger forskjellig. Motstandsdyktige eller såkalte robuste barn er barn som tåler relativt sett mer stress og utfordringer enn andre. Vi kan se det når de begynner i barnehagen. Enkelte bare smiler mot de nye omgivelsene og tar inn alt det nye med et åpent sinn, mens andre tviholder i foreldrene og illskriker når avskjeden nærmer seg. Barn som er motstandsdyktige, har lettere for å tilpasse seg skiftende omgivelser og greier seg bedre på egen hånd.

Overkontrollerte typer: Dette er barn som er mer trygghetssøkende og sårbare enn gjennomsnittet. De grubler mer på det som skjer rundt dem og søker mer omsorg og forklaringer enn mer de pågående barna. Overkontrollerte barn liker oversikt og er mer skeptiske til å gå inn i nye situasjoner. De tåler forandringer dårligere. Her finner vi også barn som er mer sjenerte og sky enn andre. Du har kanskje opplevd barn som i en periode ikke sier noe høyt når det er mange tilstede, og som bruker mamma eller pappa som en ”ropert”.

Underkontrollerte barn tar flest sjanser. De søker utfordringer og hiver seg ut i det, ofte med knall og fall. Her finner vi de aktive og noen ganger ustyrlige barna. De er hyppigere gjester på legekontoret. De våger mer og satser mer, men ser ikke alltid konsekvensene. De kan oftere kommer opp i vanskelige situasjoner. Men vi skal ikke glemme ordtaket: De villeste folene kan ofte blir de beste hingstene

Det er på sin plass å legge ut en liten advarsel når vi deler inn barn i slike båser. Hensikten er å få en oversikt, men slike inndelinger tar ikke nok vare på det vi kaller situasjonseffekten og variasjonene. Eksempel: Et barn kan være beskjeden på skolen og dominerende hjemme. Dessuten vil barn gjennom oppveksten kunne endre sin væremåte og justere temperamentet sitt. Tross dette finner vi tendenser og trekk som går igjen når vi studerer store grupper av barn.

Hvordan bør du tenke og hva kan du gjøre?

Jeg tenker spesielt på deg som har et barn med et vanskelig temperament. Her er noen råd:

1) Aksepter barnets temperament. Kutt ut tanker om at hun egentlig burde være sånn er slik. Urolige barn trenger å få ut uroen og innadvendte barn trenger å få være i fred. Unngå bebreidelser av barnets personlighet. Vi må jobbe med og ikke mot naturen. Innstill deg på barnets temperament og ta utgangspunktet derfra. Strekk dem passe mye og gi dem mye ivaretakelse.

2) Barnets væremåte forandrer seg underveis. Etter hvert som språket utvikler seg og hjernen modnes vil trekkene bli mer moderate. De stridige blir vanligvis mindre stridige og de usikre mer sikre. Et mindretall av foreldre synes det kan være vanskelig å slå seg til ro med at det går bra videre. Er du blant dem så kan du søke råd på helsestasjonen og drøfte hva du bør gjøre, særlig hvis du står fast og dere kommer inn i onde sirkler

3) En dråpe forebygging er 100 ganger mer verdt enn kjefting, mas og lange forelesninger om hva poden eller jenta skal gjøre mer eller mindre av. Lag gode avtaler før barnet går inn i situasjoner som ofte blir vanskelige. En propell som vanligvis impulsivt stuper oppi og spinner rundt i salongen kan ha godt av en liten påminnelse om maks to kjøreregler som hun eller han får av deg mens du setter deg på kne og tar dem til side før de skal inn i situasjonen. Prøv selv og se at det virker.

4) Overse de mange små negative ”bølgene” og ros det du vil forsterke hos barnet. Bruk 5:1 regelen. Prøv å rose fem ganger for hver kritikk du gir barnet.

For ytterligere lesning anbefales: ”Foreldrehjelpen - Oppdragelse som virker”. Egil Launes og Knut Halfdan Svendsen. Cappelen Forlag. 2006.