Min sønn på 4, hadde nettopp blitt storebror for to tvillinggutter, og som kjent er, blir jo ofte barn sjalu på småsøsken, og foreldre kan jo bli litt oppgitt til tider.

Det var, som så mange andre dager, ganske travelt og hektisk rundt oss, tvillingene skulle ha mat, bleier og rene klær. Og Håvard måtte vente på "tur", forstålig nok begynnte han og bli ganske lei av å alltid måtte vent, så det beste var å sette igang å trass. Da blir jeg jo ganska varm i toppen, og lurer på hvordan jeg skal kunne tilfredstille alle samtidig. Pappen er på jobb. Jeg setter meg på kne foran Håvard, som det går ann å forklare ting til og snakke saklig med, og sier til han:

Mamma:"Håvard, mamma trenger litt hjelp av deg som er så stor. Du sjønner det at Anders og Eirik er små babyer og de kan ikke annet enn å gråte hvis de er sultne, trette eller trenger ny bleie. Men det kan du, snakk til meg så kan jeg kansje fortelle deg hva du kan gjøre, så kan du fikse ting selv."

Håvard:"men, mamma, jeg og trenger deg"

Mamma:" Ja, jeg vet det. Jeg skulle ønske jeg kunne delt meg i tre, så kunne jeg vært hos dere alle sammen samtidig"

Håvard:Da mamma, da kan Anders og Eirik få puppene også kan jeg ta ansiktet!"

Jeg kunne jo ikke annet enn å begynne å le, jeg tok godt rundt gutten min å sa: "Du har sjønt det du lille venn" MVHLise