Det hele starter som det bruker å gjøre. Klokken har såvidt passert 6. Jeg våkner av et fælt spetakkel. Lurer, trommer og glade rop. På tide å stå opp. Nasjonaldagsfeiringen har begynt.

Vår lille tulle, som ikke lenger er så liten, men hele tre år, våkner ikke av bråket. Dette blir nok den første 17. mai Trine kan skjønne noe av. Det er helt stille i huset. Mens jeg stryker flagget hennes tenker jeg på hvor bra dagen kommer til å bli. Jeg tenker på alle forberedelsene vi har hatt til denne dagen. Kjøpt ny kjole. Funnet frem flagget hun brukte i fjor. Øvd på hurrarop i barnehagen. Øvd på hurrarop hjemme. Pratet om syttendemaitoget. Pratet om pølsene og isen vi skal spise. Mens jeg står i mine egne tanker kommer en liten trøtt jente ut fra rommet sitt. I nattkjole og med bustet hår stråler hun; "mamma, i dag er det 17.mai!". "Ja, lillegull. I dag er det 17. mai".

Resten av morningen blir ikke fult så idyllisk. Frokosten skal på bordet, pappaen skal knytte slipsknute, mammaen skal kle seg i bunad, Trine skal ha på kjole og minstemann på 6 måneder skal spise grøt før han får på syttendemai stasen. Ute regner det. Det er bare den kalde nordavinden som mangler for at det skal bli et fullverdig vestlands-syttendemai-vær! Vi finner frem vognen som Trine egentlig har vokst ut av. Det kan bli kaldt i toget uten vogn. Regnværet letter. Endelig er vi klare for å dra til skolen for å feire dagen.

I skolegården er det alt samlet seg en masse folk. Små og store er kledd i sin fineste stas. Skolekorpset spiller før det annonserest i høytaleranlegget at nå er det oppstilling til toget. Trine sitter i vognen og smiler. Toget kan gå. Hurraropene runger. Små og store gleder seg over å kunne feire nasjonaldagen, til og med uten regn.

Tradisjonen tro besøker vi nå barnas oldeforeldre. Trine nyter å kunne få vise den fine kjolen og flagget sitt! 17.mai er en travel dag. Vi haster videre. Det er så mye vi skal rekke i løpet av dagen. På vei til mormor og morfar kommer regnet. Det regner i strie srømmer. Jeg sukker der jeg sitter i bilen og ser regnet som ingen ende vil ta. Stakkar Trine. Nå blir det noken trist feiring med isspising, pølsespising og leker på skoleplassen. I øsende regn.

Hjemme hos mormor og morfar venter Trines fettere, kusiner, tanter og onkler på oss. Vi kan sette oss til middagsbordet. Alle sammen koser seg. Ute er det fortsatt øsende regn. Alle slår seg til ro hjemme hos mormor og glemmer både is, pølser og underholdning i skolegården. Underholdningen greier vi selv!

Det største smilet av alle er i ansiktet til Trine. Hun elsker å være sammen med kusiner og fettere. Jeg prøver å minne henne på hvordan vi skulle feire dagen, og prøver å få henne med på at vi kan dra en liten tur til skolen. Trine nekter. Hun har nemlig den beste dagen hun kunne fått.

Dagen er til ende. Farfar kommer på besøk for å høre hvordan feiringen har vært. Trine forteller om dagens opplevelser. Det er ingen tvil om at dette har vært en strålende nasjonaldagsfeiring. En ting har Trine utelatt fra fortellingen om 17.maifeiringen, toget. Farfar lurer på hvordan 17.maitoget var. På det spørsmålet kommer det kontant fra jenta: Farfar, det kom ikke noe tog, vi måtte gå!!

Slik ble dagen feiret. På en helt annen måte enn det vi først hadde planlagt. Men på en perfekt måte. En ting er helt sikkert: Dette er en dag Trine vil huske!