Denne dagen var tydeligvis en stor dag. Hun sto opp før både meg og lillesøster. Jeg går ned for å se hvordan det står til – jo da Rebekka har det bra, men hun er veldig spent. Dagen i dag er prøve-skole-dag. Min håpefulle har blitt 5 ½ år og skal møte skolen for første gang.

Må innrømme at denne dagen kom utrolig kjapt. Alle sier jo at tiden går så fort at man rekker nesten ikke få med seg at de vokser opp. Sant så sant, for der sto jeg å så på mitt største barn og hun er jo ikke SÅ stor – eller…?

Heldigvis begynner denne begivenheten klokken halv ti, så ventetiden blir ikke så lang. Etter mye uff og mange ”oj” er Rebekka klar som en sol til å møte skolen – men er jeg? Barnevakten dukker opp i tide, heldigvis, og vi er på vei. Skoleveien er ikke lang – bare ned ”akebakken” så er vi der.
Her kommer første tegn på at hun kanskje er min lille jente litt til. Hennes slanke hånd griper min og museflettene dunker litt oftere borti armen. Hun er nervøs, oppspilt og .. ja masse følelser kommer til utrykk i ansiktet når vi rusler over skoleplassen. Vi har akkurat passe tid og når vi går forbi noen skolebarn begynner ungen min å holde fast litt ekstra…jo da hun er min lille jente!

Vel inne i klasserommet har det kommet flere barn som alle viser tegn på mange sommerfugler. To spente lærere står klare for å hilse på de nye elevene. Rebekka hilser pent på læreren og sier stille hva hun heter og hvor mange år hun er, mens fem fingre går opp i lufta. Ved siden av står en stolt mor med klumpen i halsen. Hm… jo da hun blitt (litt) stor!

Alle ”elevene” har kommet med tilbehør – en stolt mor eller far. Timen begynner. Underveis sitter jeg som klistret. Hvordan takler hun dette, hvordan reagerer hun på alt som skjer.? Men jeg har vist ingenting å bekymre meg for. Hun småprater med de som sitter ved siden av og svarer høyt og tydelig når frøken spør om noe, blir med på sang og bevegelser. Ja, ja hun er jo blitt stor…eller…

Når disse to timene er over er vi på vei hjem opp ”akebakken”, men denne gangen er ikke så farlig. Min hånd går alene og armen har ingen museflette som stryker inntil.. Men jeg får høre masse om hva som skjedde og hva som var morsomt! Øynene mine prøver å finne ut av forskjellen…. hva kan det være? Hun går annerledes, snakker annerledes og ser annerledes ut!

Hun ER blitt stor – kan ikke huske at jeg ga tillatelse til det!!

Eller gjorde jeg det – når jeg lærte henne å skrive navnet eller telle til 10 og tusenvis av andre ting som hjelp henne til å bli den hun er i dag. Ei jente jeg er stolt av og som faktisk skal begynne på skolen.! Må nok innrømme med klumpen i halsen at hun snart skal ble ei skolejente og løsrive seg litt til fra meg. Det er noe jeg ønsker ikke sant? At hun skal bli selvstendig? Jo det er nok det, men stor del av meg skal nyte denne siste sommeren før hun virkelig begynner…

Men hvordan ble hun så stor uten at jeg la merke til det?? Hvordan skjedde det?