Husets konge, en fire år gammel blond virvelvind, har latt foreldrene sine oppdage et helt spekter av følelser vi ikke visste vi hadde.

Oppfinnsom og eventyrlysten som han er, på godt og vondt, tar han oss gjerne gjennom hele dette følelsesspekteret på en dag.

Fram til han ble tre år besto hele hans verden av mamma, pappa, dagmammaen og telefonkontakt med øvrig familie som bor langt borte. Vi hadde noenlunde kontroll over hvilke impulser han fikk. Så begynte poden i barnehage, og den oppvakte og lærenemme guttungen oppdaget til sin store fryd at det fantes inspirasjonskilder hvor enn han snudde seg. Nye ord kom som perler på en snor, og han lærte seg å argumentere, noe som har komplisert hverdagen vår. Han tar ikke lenger alt vi sier for god fisk, og skal alltid vite hvorfor ting er som de er.

- Voffå det da, mamma? Voffå?

Og mamma må gang på gang innse at hun kanskje ikke er allvitende likevel. Forsøk og forklar en nysgjerrig, utålmodig fireåring hvordan plasma-tv-en er laget? Man kan saktens lure på hvor smårollingene henter all undringen sin.

Og energien. Hver eneste morgen spretter han ut av senga, alltid like blid og opplagt. Hver dag starter med blanke ark. Han har glemt gårsdagens krangel med mamma, konstaterer at såret han fikk på leggen i barnehagen i går ikke blør lenger.

- Det er fortsatt vondt, men det går jo så bra så, forsikrer han tappert.

Han griper dagen med liv og lyst, aldri har han bekymringer som demper gleden over en ny dag. Selv etter ni timer i barnehagen er han smørblid når han hentes, ordene stokker seg når han ivrig forsøker å gjenfortelle alle dagens begivenheter for foreldrene.

Det er tider da vi har mest lyst til å sette ham i skogen til ulvene. Masing, sutring og trass får vi gode porsjoner av. Men når han slokner for kvelden, ligger sårbar i senga si, helt avhengig av oss, da vil vi beskytte ham med våre egne liv.

Ingen ulver skal noen gang få ta fra oss denne gaven, uansett hvor besværlig den er til tider. Vi vet at det som bestemmer hvilken selvfølelse og selvtillit han skal få, er hvor mye vi er villige til å gi ham. Ikke nødvendigvis alt han ønsker, men alt han trenger.

Husets konge, en fire år gammel blond virvelvind, har latt foreldrene sine oppdage et helt spekter av følelser vi ikke visste vi hadde.

Oppfinnsom og eventyrlysten som han er, på godt og vondt, tar han oss gjerne gjennom hele dette følelsesspekteret på en dag.

Fram til han ble tre år besto hele hans verden av mamma, pappa, dagmammaen og telefonkontakt med øvrig familie som bor langt borte. Vi hadde noenlunde kontroll over hvilke impulser han fikk. Så begynte poden i barnehage, og den oppvakte og lærenemme guttungen oppdaget til sin store fryd at det fantes inspirasjonskilder hvor enn han snudde seg. Nye ord kom som perler på en snor, og han lærte seg å argumentere, noe som har komplisert hverdagen vår. Han tar ikke lenger alt vi sier for god fisk, og skal alltid vite hvorfor ting er som de er.

- Voffå det da, mamma? Voffå?

Og mamma må gang på gang innse at hun kanskje ikke er allvitende likevel. Forsøk og forklar en nysgjerrig, utålmodig fireåring hvordan plasma-tv-en er laget? Man kan saktens lure på hvor smårollingene henter all undringen sin.

Og energien. Hver eneste morgen spretter han ut av senga, alltid like blid og opplagt. Hver dag starter med blanke ark. Han har glemt gårsdagens krangel med mamma, konstaterer at såret han fikk på leggen i barnehagen i går ikke blør lenger.

- Det er fortsatt vondt, men det går jo så bra så, forsikrer han tappert.

Han griper dagen med liv og lyst, aldri har han bekymringer som demper gleden over en ny dag. Selv etter ni timer i barnehagen er han smørblid når han hentes, ordene stokker seg når han ivrig forsøker å gjenfortelle alle dagens begivenheter for foreldrene.

Det er tider da vi har mest lyst til å sette ham i skogen til ulvene. Masing, sutring og trass får vi gode porsjoner av. Men når han slokner for kvelden, ligger sårbar i senga si, helt avhengig av oss, da vil vi beskytte ham med våre egne liv.

Ingen ulver skal noen gang få ta fra oss denne gaven, uansett hvor besværlig den er til tider. Vi vet at det som bestemmer hvilken selvfølelse og selvtillit han skal få, er hvor mye vi er villige til å gi ham. Ikke nødvendigvis alt han ønsker, men alt han trenger.

Husets konge, en fire år gammel blond virvelvind, har latt foreldrene sine oppdage et helt spekter av følelser vi ikke visste vi hadde.

Oppfinnsom og eventyrlysten som han er, på godt og vondt, tar han oss gjerne gjennom hele dette følelsesspekteret på en dag.

Fram til han ble tre år besto hele hans verden av mamma, pappa, dagmammaen og telefonkontakt med øvrig familie som bor langt borte. Vi hadde noenlunde kontroll over hvilke impulser han fikk. Så begynte poden i barnehage, og den oppvakte og lærenemme guttungen oppdaget til sin store fryd at det fantes inspirasjonskilder hvor enn han snudde seg. Nye ord kom som perler på en snor, og han lærte seg å argumentere, noe som har komplisert hverdagen vår. Han tar ikke lenger alt vi sier for god fisk, og skal alltid vite hvorfor ting er som de er.

- Voffå det da, mamma? Voffå?

Og mamma må gang på gang innse at hun kanskje ikke er allvitende likevel. Forsøk og forklar en nysgjerrig, utålmodig fireåring hvordan plasma-tv-en er laget? Man kan saktens lure på hvor smårollingene henter all undringen sin.

Og energien. Hver eneste morgen spretter han ut av senga, alltid like blid og opplagt. Hver dag starter med blanke ark. Han har glemt gårsdagens krangel med mamma, konstaterer at såret han fikk på leggen i barnehagen i går ikke blør lenger.

- Det er fortsatt vondt, men det går jo så bra så, forsikrer han tappert.

Han griper dagen med liv og lyst, aldri har han bekymringer som demper gleden over en ny dag. Selv etter ni timer i barnehagen er han smørblid når han hentes, ordene stokker seg når han ivrig forsøker å gjenfortelle alle dagens begivenheter for foreldrene.

Det er tider da vi har mest lyst til å sette ham i skogen til ulvene. Masing, sutring og trass får vi gode porsjoner av. Men når han slokner for kvelden, ligger sårbar i senga si, helt avhengig av oss, da vil vi beskytte ham med våre egne liv.

Ingen ulver skal noen gang få ta fra oss denne gaven, uansett hvor besværlig den er til tider. Vi vet at det som bestemmer hvilken selvfølelse og selvtillit han skal få, er hvor mye vi er villige til å gi ham. Ikke nødvendigvis alt han ønsker, men alt han trenger.

Husets konge, en fire år gammel blond virvelvind, har latt foreldrene sine oppdage et helt spekter av følelser vi ikke visste vi hadde.

Oppfinnsom og eventyrlysten som han er, på godt og vondt, tar han oss gjerne gjennom hele dette følelsesspekteret på en dag.

Fram til han ble tre år besto hele hans verden av mamma, pappa, dagmammaen og telefonkontakt med øvrig familie som bor langt borte. Vi hadde noenlunde kontroll over hvilke impulser han fikk. Så begynte poden i barnehage, og den oppvakte og lærenemme guttungen oppdaget til sin store fryd at det fantes inspirasjonskilder hvor enn han snudde seg. Nye ord kom som perler på en snor, og han lærte seg å argumentere, noe som har komplisert hverdagen vår. Han tar ikke lenger alt vi sier for god fisk, og skal alltid vite hvorfor ting er som de er.

- Voffå det da, mamma? Voffå?

Og mamma må gang på gang innse at hun kanskje ikke er allvitende likevel. Forsøk og forklar en nysgjerrig, utålmodig fireåring hvordan plasma-tv-en er laget? Man kan saktens lure på hvor smårollingene henter all undringen sin.

Og energien. Hver eneste morgen spretter han ut av senga, alltid like blid og opplagt. Hver dag starter med blanke ark. Han har glemt gårsdagens krangel med mamma, konstaterer at såret han fikk på leggen i barnehagen i går ikke blør lenger.

- Det er fortsatt vondt, men det går jo så bra så, forsikrer han tappert.

Han griper dagen med liv og lyst, aldri har han bekymringer som demper gleden over en ny dag. Selv etter ni timer i barnehagen er han smørblid når han hentes, ordene stokker seg når han ivrig forsøker å gjenfortelle alle dagens begivenheter for foreldrene.

Det er tider da vi har mest lyst til å sette ham i skogen til ulvene. Masing, sutring og trass får vi gode porsjoner av. Men når han slokner for kvelden, ligger sårbar i senga si, helt avhengig av oss, da vil vi beskytte ham med våre egne liv.

Ingen ulver skal noen gang få ta fra oss denne gaven, uansett hvor besværlig den er til tider. Vi vet at det som bestemmer hvilken selvfølelse og selvtillit han skal få, er hvor mye vi er villige til å gi ham. Ikke nødvendigvis alt han ønsker, men alt han trenger.

Husets konge, en fire år gammel blond virvelvind, har latt foreldrene sine oppdage et helt spekter av følelser vi ikke visste vi hadde.

Oppfinnsom og eventyrlysten som han er, på godt og vondt, tar han oss gjerne gjennom hele dette følelsesspekteret på en dag.

Fram til han ble tre år besto hele hans verden av mamma, pappa, dagmammaen og telefonkontakt med øvrig familie som bor langt borte. Vi hadde noenlunde kontroll over hvilke impulser han fikk. Så begynte poden i barnehage, og den oppvakte og lærenemme guttungen oppdaget til sin store fryd at det fantes inspirasjonskilder hvor enn han snudde seg. Nye ord kom som perler på en snor, og han lærte seg å argumentere, noe som har komplisert hverdagen vår. Han tar ikke lenger alt vi sier for god fisk, og skal alltid vite hvorfor ting er som de er.

- Voffå det da, mamma? Voffå?

Og mamma må gang på gang innse at hun kanskje ikke er allvitende likevel. Forsøk og forklar en nysgjerrig, utålmodig fireåring hvordan plasma-tv-en er laget? Man kan saktens lure på hvor smårollingene henter all undringen sin.

Og energien. Hver eneste morgen spretter han ut av senga, alltid like blid og opplagt. Hver dag starter med blanke ark. Han har glemt gårsdagens krangel med mamma, konstaterer at såret han fikk på leggen i barnehagen i går ikke blør lenger.

- Det er fortsatt vondt, men det går jo så bra så, forsikrer han tappert.

Han griper dagen med liv og lyst, aldri har han bekymringer som demper gleden over en ny dag. Selv etter ni timer i barnehagen er han smørblid når han hentes, ordene stokker seg når han ivrig forsøker å gjenfortelle alle dagens begivenheter for foreldrene.

Det er tider da vi har mest lyst til å sette ham i skogen til ulvene. Masing, sutring og trass får vi gode porsjoner av. Men når han slokner for kvelden, ligger sårbar i senga si, helt avhengig av oss, da vil vi beskytte ham med våre egne liv.

Ingen ulver skal noen gang få ta fra oss denne gaven, uansett hvor besværlig den er til tider. Vi vet at det som bestemmer hvilken selvfølelse og selvtillit han skal få, er hvor mye vi er villige til å gi ham. Ikke nødvendigvis alt han ønsker, men alt han trenger.

Husets konge, en fire år gammel blond virvelvind, har latt foreldrene sine oppdage et helt spekter av følelser vi ikke visste vi hadde.

Oppfinnsom og eventyrlysten som han er, på godt og vondt, tar han oss gjerne gjennom hele dette følelsesspekteret på en dag.

Fram til han ble tre år besto hele hans verden av mamma, pappa, dagmammaen og telefonkontakt med øvrig familie som bor langt borte. Vi hadde noenlunde kontroll over hvilke impulser han fikk. Så begynte poden i barnehage, og den oppvakte og lærenemme guttungen oppdaget til sin store fryd at det fantes inspirasjonskilder hvor enn han snudde seg. Nye ord kom som perler på en snor, og han lærte seg å argumentere, noe som har komplisert hverdagen vår. Han tar ikke lenger alt vi sier for god fisk, og skal alltid vite hvorfor ting er som de er.

- Voffå det da, mamma? Voffå?

Og mamma må gang på gang innse at hun kanskje ikke er allvitende likevel. Forsøk og forklar en nysgjerrig, utålmodig fireåring hvordan plasma-tv-en er laget? Man kan saktens lure på hvor smårollingene henter all undringen sin.

Og energien. Hver eneste morgen spretter han ut av senga, alltid like blid og opplagt. Hver dag starter med blanke ark. Han har glemt gårsdagens krangel med mamma, konstaterer at såret han fikk på leggen i barnehagen i går ikke blør lenger.

- Det er fortsatt vondt, men det går jo så bra så, forsikrer han tappert.

Han griper dagen med liv og lyst, aldri har han bekymringer som demper gleden over en ny dag. Selv etter ni timer i barnehagen er han smørblid når han hentes, ordene stokker seg når han ivrig forsøker å gjenfortelle alle dagens begivenheter for foreldrene.

Det er tider da vi har mest lyst til å sette ham i skogen til ulvene. Masing, sutring og trass får vi gode porsjoner av. Men når han slokner for kvelden, ligger sårbar i senga si, helt avhengig av oss, da vil vi beskytte ham med våre egne liv.

Ingen ulver skal noen gang få ta fra oss denne gaven, uansett hvor besværlig den er til tider. Vi vet at det som bestemmer hvilken selvfølelse og selvtillit han skal få, er hvor mye vi er villige til å gi ham. Ikke nødvendigvis alt han ønsker, men alt han trenger.