Den sommeren når Stian var 3 år gammel reiste han på en etterlengtet ferie med mormor og morfar.

Jeg både gledet meg og kvidde meg. Jeg skulle være alene hjemme i 10 lange dager.

Dagen kom og alle var i kjempehumør. Jeg gledet meg til noen fridager, litt tid alene på stranden, slippe å hele tiden tenke på det evige tidspresset jeg lever under.

Det gikk noen dager og den dagen når de skulle reise med danskebåten måtte jeg ringe for å snakke med gutten min.
-Jeg skal kjøre med båt. Ha det.

Ja, det var alt han hadde tid til å si til meg. Jeg ble plutselig så trist, savnet han meg ikke? Samtidig, så var det jo også litt godt å vite at han koste seg på ferien sin.

Jeg ringte igjen noen dager senere. Denne gangen sa han hele to setninger.
-Vi er i Legoland. Jeg leker sjørøver.

Jeg nøt lange og late dager, virkelig koste meg. Samtidig, så kjente jeg et stikk av dårlig samvittighet. Jeg burde jo savne gutten min.

Det henger nok sammen med at jeg virkelig trengte litt avkobling, jeg hadde jo aldri tid til meg selv.

Ja, så var det dagen for hjemkomst. Jo, visst var det godt å få Stian hjem igjen, men det var litt trist også, siden jeg faktisk ikke hadde savnet han under hele turen. Likevel, så tror jeg at det var sunt for oss begge, han fikk ferien jeg ikke hadde muligheten til å gi han og jeg fikk den avkoblingen jeg så sårt trengte.