Har vært hjemme med jenta mi fra hun ble fødd, vi har kost oss hjemme vi to, etterhvert tre. Hun ble storesøster i en alder av 22 mnd. Det var stas fra første gang hun så den lille søstern sin. Men det jeg vi fortelle er om når den vesle store jenten vår begynnte i barnehagen. Vi passet på at søke i god tid innen fristen gikk ut, ville for alt i verden ikke misse fristen. Ikke fordi jeg ikke vil ha henne hjemme lengre, men jeg har sett på jenta at hun trenger noe mer enn meg og lillesøster. Planen var da at hun skulle begynne i barnehagen til høsten. Da hadde hun vært akkurat 3. Vi var heldige og fikk brev om at vi hadde fått plass, følte det som veldig lenge til hun kunne få begynne. Jenta selv følte det nok på samme måten, for hver dag i en uke spurte hun "Nå kan vi vel gå til barnehagen mamma?" Nei var jeg nødt at si hver gang, jeg var nødt til å forklare for jenta hver dag at hun kunne ikke få begynne barnehagen før etter sommeren. Det var virkelig vondt at se hver gang hvordan det lille håpefulle barneansiktet som så på meg forandredes og at jenta ble lei seg. Etter en uke tenkte jeg at nå var nok nok, hun var jo bare nødt til å få begynne nå. Men hvordan skulle det gå til? Det finnes vel ingen plasser ledige noe sted. Jeg tenkte at det kunne jo være verdt å kikke på hjemmesiden til kommunen. Hvem hadde vel trodd at akkurat den barnehagen vi hadde fått plass i til høsten hadde en plass ledig! To sekunder senere var jeg på telefonen og snakket med styrer i barnehagen. Selvfølgelig skulle vi få plassen sa hun. Dette var noen dager før påske, onsdag etter påske begynnte hun. Så fort noen nå spurte om når hun skulle begynne i barnehagen, da kom svaret fort og klart: "Etter påske". Imens rakk jeg som mamma tenke mange ganger på det som kom til å skje. Tenkte i det ene sekundet at jeg var så glad for at vi hadde fått plass. Men i neste sekund tenkte jeg at det føles litt som at jeg sender henne bort, jeg skulle jo være hjemme med lillesøster og hun skulle jo egentlig ikke begynne i barnehagen før til høsten. Dagen kom da jeg spent pakket den rosa prinsessesekken for første gang. Jeg puttet oppi skiftetøy, en prinsesseflaske og en olebrummmatboks med brødskiver. Alt godt merket med navn, også tøyet hennes. Vet ikke hvem av oss som var mest spent og gledet seg mest, jeg eller jenta mi. Da vi kom frem til barnehagen hadde hun knappt no tid til å kle av seg innen hun skulle inn til barna. Jeg og lillesøster var der en time, da sa styrer at vi nok kunne gå nå hvis vi ville. Prøvde så godt det gikk å si hadet til jenta, men hun hadde ikke tid til mammaen sin. Jeg tilbrakte litt tid på et kjøpesenter som ligger rett ved, ville ikke åke hjemhvis jenta mi trengte meg. Etter halvannen time ringte jeg barnehagen. Det gikk så bra så sa de, du skulle akkurat til at spise og hun hadde lekt så bra sammen med de andre barna, hun kunne godt være der et par timer til. To timer senere ringte jeg igjen, jeg lurte på hvordan det gikk og om jeg skulle komme og hente henne. Skulle til helsestasjon på kontroll med lillesøster. Men nei sa de, der hadde de en jente som satt og skravlet med de andre barna i sandkassen, så hvis det gikk bra for meg trengte jeg ikke at hente henne før barnehagen stengte klokken 15.00. Når jeg så kom for at hente henne kom hun løpende mot meg, "Mamma mamma jeg er barnehagejente, akkurat som barna" Så den første dagen i barnehagen var hun alene i 5 timer. Allerede på bussen hjem spurte hun om vi ikke skulle tilbake til barnehagen. Sånn som dette har det fortsatt, hun har ikke tid at si hadet når vi leverer henne, spør om at få gå i barnehagen på helgene -men hun kommer alltid løpende til oss når vi kommer. Det er så godt, hadde aldri trodd at det skulle gå så bra og hadde vel heller ikke trodd at hun skulle kose seg sånn. Men det varmer så godt, jeg ser på henne hvor blid og fornøyd hun er og morshjertet mitt smelter når jeg ser henne sammen med de andre barna i barnehagen. Men en stor forandring har skjedd da, hun er blitt en skikkelig mammajente, det er vel litt rart for henne å ikke være sammen med mammaen sin hele dagene hver dag. Hun savner meg sikkert litt, men ikke like mye som jeg savner henne på dagene. Men dette er vel første ledd i den prosessen å la dem bli selvstendige individer. Hilsen Catharina