Statussymbol for liten, statussymbol for stor
Det er ikke rart barna maser om stadig nye og fancy utgaver av mobiltelefon, for det er ikke mange av oss voksne som signaliserer at slike ikke er nødvendig. De siste årene har gjort oss avhengige av mobil. Vi har den med oss overalt, i lomma, veska, på senga, på matbordet. Vi bytter stadig til ny og kulere versjon. Jeg har vært mamma i over tjue år, og lærer ennå lengre. Det er ikke mer enn fem år siden mine eldste gutter drømte om, og fikk mobil til konfirmasjonen. Blant voksne var det den gangen akseptert at før dette, trengte ikke barna mobil.

Stadig yngre barn får mobiltelefon av foreldrene sine
En spørreundersøkelse utført av Opinion avdekker at 31 prosent av de spurte foreldrene (600 foreldre med 982 barn i alderen 5 til 17 år) forteller at deres 5- og 6-åringer har mobiltelefon. Det forteller at aldersgrensen for mobilbrukeren er flyttet med nesten ti år på rundt fem år. Foreldrenes begrunnelse utad, er at de ved å la barnet har mobil, har bedre kontroll over hvor de er og hva de gjør.

Kontroll, eller omsorg?
Det ligger naturligvis en grad av sannhet i dette, det er klart det er greit å kunne ringe ungen for å gi beskjeder som forenkler familielogistikken. Men det betyr ikke at det er et grunnleggende behov for 6-åringen å ha egen mobiltelefon. I denne alderen er barn fortsatt helt avhengig av foreldre og omsorgspersoner når det gjelder organisering av dagen og direkte kontakt med synlige og fysisk tilstedeværende voksne.

Vi bør stoppe opp og dele noen tanker:
Når så små barn får mobiltelefon, trenger de oss enda mer. Vi må være der for dem og markere at bruk av mobil og pc/internett ikke er en sone der det er fravær av voksne. Barna må lære at det ikke er et leketøy – det åpner seg altfor raskt mulighet til å bli konsumenter at tjenester som for eksempel koster penger. At mobilselskapene gir oss såkalt gratis familiepakker der familien kan holde kontakt kostnadsfritt kan raskt bli dyrt! I tillegg mister barna telefonene sine. De blir frastjålet telefonene sine. Det er ikke gode erfaringer for små barn.

Lar vi barna løsrive seg?
Vi voksne må dessuten reflektere over vårt behov for kontroll over barnet. Må mamma ringe fire ganger til barnet sitt rett etter skoletid for å høre om han er kommet hjem? Er det ikke en dobbelthet i behovet for å gi omsorg som mer er behov for å ha kontroll? Hva oppnår vi egentlig med den type kontroll? Barn skal ha en naturlig løsrivelse fra oss foreldre, de skal få gjøre egne erfaringer i en takt som går parallelt med at de blir eldre. Barn skal sakte men sikkert prøve seg alene uten mamma og pappa. De skal lære at dersom de har avtalt å komme hjem klokken fem, så betyr det at avtalen skal holdes av både den voksne og av dem selv.

Mobiltelefon med rosa glitter …
Akk ja, jeg har tvillinger på elleve. De har motvillig fått mobil av meg. Jeg lot dem få det, etter mye mas. Jeg ser at det er et leketøy og et statussymbol for dem. Jeg ser også at det er forskjell på gutt og jente. Min gutt har fått mobil og lagt den på hylla. Min datter har pyntet mobilen med rosa glitter og har tett kontakt med venninner på sms. Men det viktigste jeg erfarer er hvordan mobilen er gjenstand for å kunne bli mobbet eller å mobbe andre.

Skjermfolket
På nettstedet www.barnevakten.no fins et undervisningsopplegg for grunnskolen som heter Skjermfolket. Her kan man blant annet lese at en undersøkelse fra Høgskolen i Stavanger viser at 15 prosent av skoleelever fra 5. til 10. trinn er blitt mobbet med SMS. Mobilmobbing er nå mer vanlig enn mobbing gjennom samtaler, og jentene er mest utsatt. De både mobbes og mobber mer med mobiltelefonen. Opplegget kan anbefales for alle klasser, foreldre og lærere som berøres av denne problematikken.

Småjenter mobber mest
I mitt daglige arbeid i skolen, ser jeg ofte hvordan mobilen blir en del av mobbeproblematikken. Småjenter ”leker” med telefonene sine, og før de selv forstår hvor fort signalene går ”gjennom luften”, har de tråkket over streken i forhold til hva som er akseptabel atferd. Der barna tidligere sendte lapper til hverandre i klasserommet, sendes nå meldinger og bilder som ingen har mulighet til å stanse. Barna selv er ikke modne nok til å forstå konsekvensene av dette. Det er ikke få barn som smertelig har måttet erfare dette. Det er ingen god opplevelse for barnet, når et tastetrykk fører til at det blir tatt et bilde med mobilen, som kanskje i verste konsekvens ender på internett med innhold som aldri skulle vært kommet dit.

Mobbing døgnet rundt
Barn som blir mobbet på denne måten har ingen mulighet til å slippe unna plageåndene. Mobbing via mobil og internett kan pågå døgnet rundt. Heldigvis har skolene svært strenge regler når det gjelder mobilbruk i skoletiden. Den kan de fleste steder være med i sekken, men avslått. Blir den sett av en voksen, konfiskeres den og barnets foreldre må komme til skolen for å hente den.

Følg med i timen folkens!
Jeg tror vi skal være svært glade for dette. Vi trenger felles regler og holdninger overfor barna våre og vi må ta oss tid til å snakke med dem om dette temaet. Det er fristende å tro at ens eget barn er i stand til å håndtere mobilen kun til det den er ment til, men dessverre må vi erkjenne at slik er det ikke. Det er press blant barna, ”lek” blir til utilsiktet alvor, selv mener jeg at de rett og slett ikke modne nok til å ha mobiltelefon. Det er vi som er voksne som må ta dette ansvaret for dem. Foreldre: FØLG MED!