- Når barn blir utsatt for overgrep fra en nær person de har tillitt til, det være seg noen i familien, ansatte på skolen eller fotballtreneren, er det ikke uvanlig at barna føler at de selv har skyld i det som har skjedd, eller at de skammer seg. De er i tillegg svært lojale, og kan være mestre i å skjule det som skjer. Det er heller ikke så enkelt å finne konkrete bevis på at overgrep har funnet sted, og når vi som voksenpersoner kanskje heller ikke er så oppmerksomme på at slikt kan forekomme, eller er redd for å lufte våre mistanker, ja da er grunnlaget for store mørketall lagt, sier Øiestad.

”Jeg kjenner ingen som har vært utsatt for noe slikt”
Og mørketallene er store. Ser man seg rundt, er det ganske sannsynlig at man ikke kjenner til konkrete tilfeller der det har forekommet overgrep på barn. Likevel anslås det at mellom 5-10 prosent av den mannlige befolkningen, og hele 10-20 prosent av kvinnene har vært utsatt for overgrep før de fyller 18 år. Disse tallene inkluderer alle former for seksuelle overgrep, fra de som har blitt utsatt for en ukjent blotter, forslag eller krav om seksuelle ytelser, til samleieliknende forhold. Når det gjelder gjentatte grove seksuelle overgrep anslås tallene å være henholdsvis 1 prosent og 5 prosent.

– Det er høye tall, sier barnelege Geir Borgen ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS). - Mange av disse forteller aldri om overgrepene. Og det er ikke uvanlig at når man først forteller, så skjer det i voksen alder, for eksempel ved at man svarer bekreftende i forbindelse med en spørreundersøkelse. De tilfellene der barn blir utsatt for blotting eller overgrep av fremmede menn, kommer oftest frem. Men når det er snakk om overgrep i hjemmet, eller overgrep begått av personer barna har et tillitsforhold til, føler barna ofte at de er medskyldige, og skammen over det som har skjedd er gjerne stor. Vi som voksenpersoner rundt barnet har kanskje også vanskelig for å se at velmenende voksne som speiderlederen kan forgripe seg på barn. Videre finnes også de barna som har forsøkt å si i fra, men som ikke har kommet helt igjennom. Enten fordi de ikke har klart å uttrykke seg tydelig nok, eller fordi de ikke blir tatt helt på alvor.

Noen har kanskje også vært utsatt for overgrep over tid, og i løpet av en lengre periode utviklet problematisk adferd. Kanskje har de kommet med en del løgner tidligere – og når de da forteller om overgrepene, avfeies betroelsene som én av mange fantasihistorier fra et fantasifullt eller problematisk barn. Dette er svært synd, særlig når erfaringen vår er at det er et mye større problem at barna ikke sier noe, enn at de lyver og finner opp historier om overgrep, sier barnelegen ved NKVTS.

Få spesifikke symptomer
Symptomene på at barn eller ungdom har vært utsatt, eller utsettes for seksuelle overgrep kan variere fra angst, sinne, konsentrasjonsvansker i skolen, depresjon, innesluttethet, isolering og generell mistrivsel, til smerter i magen, hodet eller underlivet, plutselige problemer med vannlating, problemer med å sitte eller gå normalt, hyppige urinveisinfeksjoner eller spisevegring. Listen over mulige reaksjoner er lang, og symptomene varierer også med alder. De helt minste barna kan kanskje få panikkanfall i forbindelse med bleieskift, mens ungdom er mer tilbøyelige med eksperimentering av alkohol eller narkotika, eller kler seg unormalt utfordrende.

- Det som gjør det hele så vanskelig er at ingen av symptomene kun kan være symptomer på overgrep, sier Borgen. – Å være sinna eller ha vondt i magen skyldes oftere helt andre forhold enn at det har foregått overgrep. Jo yngre barna er desto mer generelle er tegnene på overgrep. Det eneste man kanskje kan si, er at barn som utviser en grenseoverskridende seksuell adferd både ovenfor barn og voksne ofte har vært utsatt for overgrep. Alle barn har en form for seksualitet, og overgangen mellom hva som er normalt, og hva som ikke er det, kan være vanskelig å skille fra hverandre. Men generelt heter det at lek og aktiviteter som er preget av nysgjerrighet, gjensidighet og felles interesse av leken er normalt, men når leken preges av manglende gjensidighet eller tvang, og det er ulikheter med hensyn til makt og kunnskap, snakker man om en overgrepsadferd.

- Men det er også de som ikke viser symptomer i det hele tatt, fortsetter Borgen. - Noen kompenserer også ved å bli veldig flinke og perfekte i alt de gjør. Skal man si noe generelt må det være at når barn og ungdom plutselig forandrer adferd og den avvikende adferden består over tid, for eksempel at de blir innesluttede, deprimerte, nekter å dusje eller på annen måte viser forandringer i adferd som man ikke forstår, kan det at barnet har vært utsatt for overgrep være en årsak. Det viktigste her er at man generelt følger opp barna, har et åpent forhold til dem, og viser at man er til stede og at det er rom for at barna kan ta opp det de har på hjertet. Det hender jo innimellom at barna kommer hjem fra barnehage eller skole og er triste og lei seg. Da er det jo naturlig å spørre om hva som har skjedd, enten man mistenker overgrep eller ikke. Et generelt råd er å stille så åpne spørsmål som mulig: ”Jeg synes du virker så trist, er det noe som er i veien eller noe du vil snakke om?” Da er det et poeng å ha hele spekteret av mulige årsaker i bakhodet: Var det fallet fra husken, eller kanskje en krangel med bestevenninnen, har læreren kjeftet for noe som barnet ikke har gjort? Eller kan det være at noen har forgrepet seg? Poenget er å være oppmerksom, og å vise at det går an å snakke om alt. Man bør imidlertid være forsiktig med å foreslå konkret hva som kan være i veien – man må forsøke å unngå å legge ord i munnen på barna.

Vi kan ikke nok
I prosjektet ”Livskraft og verdighet”, som har blitt til i samarbeid mellom Redd Barna, SMI og Forandringsfabrikken, har 12 jenter som alle har vært utsatt for overgrep bidratt med innspill om hvordan de vil møtes og hva slags hjelp de vil ha. Hovedbudskapet fra jentene var at det i dag gis minimal informasjon om overgrep i skolen, og at det er det utrolig viktig å gjøre noe med. - Dessverre er det slik at verken lærere, førskolelærere eller barnevern føler at de har nok kompetanse når det gjelder å håndtere seksuelle overgrep mot barn, sier Øiestad, som har representert Redd Barna i prosjektgruppen. -

Det er kjempeviktig at kunnskap om overgrep kommer på pensum for alle som utdanner seg til å jobbe med barn, men det er også svært viktig at den enkelte kommune kartlegger kompetansen i egen sektor, og tar ansvar for etterutdanning og oppdatering, slik at systemet er rustet til å ta seg av slike saker, fortsetter Øiestad. – I tillegg er det også viktig å fortelle barna at det er viktig å si i fra. Barn trenger informasjon, helst i skolen, slik at alle vet hva seksuelle overgrep er for noe, at det ikke er barnas skyld, og at det faktisk er forbudt å forgripe seg på barn, sier den engasjerte rådgiveren.

Barnelege Geir Borgen er også opptatt av at både fagfolk, foreldre og barn i større grad bør informeres om seksuelle overgrep. - Det er viktig å ha en åpenhet om at slike ting skjer, sier han. - Hvis man lærer barn å sette grenser og lærer dem å si nei, lærer man samtidig barna å passe på seg selv. En slik bevisstgjøring kan også ha en viss forebyggende effekt ved at potensielle overgripere innser alvoret, og i større grad forstår at slik adferd ikke er akseptabel. Samtidig er det viktig å formidle at selv om man må passe på seg selv, er det ikke barnas eller ungdommens feil om man likevel blir utsatt for seksuelle overgrep.

Overgrepsutsatte overrepresentert blant overgripere
Seksuelle overgrep mot barn er straffbart. Det å forgripe seg mot et barn er en svært alvorlig handling, og skadevirkningene kan være store. Ikke sjelden er det personer som allerede står i en relasjon til barnet som forgriper seg, det være seg foreldre, søsken eller andre slektninger, naboer eller venner, eller personer som jobber rundt barnet. Like fullt tier ofte barn om at overgrep har funnet sted: De kan ha vanskelig for å uttrykke seg og kan gi beskrivelser det kan være problematisk å tolke, de kan føle seg skyldige og skamfulle, eller de tier av frykt for konsekvensene eller av lojalitet til overgriperen.

Det har vist seg å ikke være helt enkelt å fastsette hva som kan karakteriseres som et seksuelt overgrep, og hva som ikke kan det. Generelt kan man si at handlingene skjer for å tilfredsstille overgriperen på bekostning av offerets behov. I straffeloven brukes begrepene ”seksuelt krenkende”, ”uanstendig adferd”, og ”seksuell handling eller adferd”. Rent juridisk har det vært vanlig å dele overgrep inn i alvorlige eller grove overgrep på den ene siden, og milde overgrep på den andre. Samleie oppfattes som mer alvorlig enn beføling, som igjen oppfattes som mer alvorlig enn blotting eller sjikane.

Men forskningen viser at det ikke bare er graden av det fysiske overgrepet som avgjør i hvor stor grad barna får problemer i etterkant. Omstendighetene rundt et overgrep er vel så viktig som selve overgrepet, noe som gjør at barn kan slite lenge også med ”mildere” overgrep. Derfor er det vanlig å ta i betraktning psykologiske implikasjoner av et overgrep i tillegg til de juridiske: både relasjonen mellom overgriper og offer, antall krenkelser, og tidsperspektiv. Utnytter den voksne barnets avhengighet og sin egen maktposisjon? Inneholder overgrepssituasjonen vold eller trusler? Er det en seksuell handling som barnet ikke kan forstå og ikke har forutsetninger for å gi informert samtykke til? Et overgrep, og skadevirkningen av det, avhenger altså av langt mer enn selve overgrepet. Mange sliter med psykiske problemer i etterkant, selv om arten og graden av problemene varierer. I dag vet man også at de som har vært utsatt for overgrep i oppveksten oftere blir overgripere selv.

Mange kvier seg for å melde fra
Å beskylde noen for overgrep er en ganske alvorlig beskyldning, som gjerne rammer hele familien. Når det i tillegg ofte er slik at man ikke har konkrete bevis for sine mistanker, kvier mange seg for å melde fra. Usikkerheten rundt hva en bør foreta seg fører også til at mange tier, eller tviler og drøyer en stund før man konfronterer barnevern eller politi med sine mistanker.

- Hva man bør gjøre ved bekymring for overgrep avhenger av flere forhold, sier Borgen. Har barnet selv uttrykt seg tydelig, må den som barnet har meddelt sine opplevelser til, ta det på alvor og reagere raskt. Og man må sørge for å beskytte barnet mot ytterligere overgrep. Oftere oppstår imidlertid bekymring på et vagere grunnlag. Kanskje man ikke engang kjenner barnet så godt, kanskje man har fått noen litt upresise opplysninger via en tredjeperson. Det kan da være grunn til ”å skynde seg langsomt”. Kanskje kan en voksenperson i barnets nærhet og som barnet har tillit til, hjelpe til med å ”utforske” bekymringen? Kanskje det er riktig å trekke inn barneverntjenesten som har et vidt mandat til å innhente opplysninger for å avklare situasjonen?

- Hvis man mistenker at det er snakk om overgrep hjemme, eller hvis foreldrene ikke klarer å beskytte barna fra overgrep, er det barnevernet som er rette instans. Og man behøver ikke ha bevis – en bekymringsmelding er jo nettopp en melding om at man er bekymret. Man utviser skjønn, og så er det barnevernets jobb å finne ut av om det er grunn til bekymring eller ikke. Mange kvier seg for å gjøre dette, for det skjer jo at det blir en del ”støy” rundt noen saker. Når seksuelle overgrep mot barn avdekkes, setter det en hel familie i krise, og redselen for å ta feil fører nok til at mange går og diskuterer med seg selv uten å komme så langt at de melder fra. Da er det viktig å huske på at barnevernet tross alt er gitt en sentral plass fra myndighetenes side til å ta seg av slike saker, og de har muligheter til å kunne utrede slike tilfeller med loven i hånd som du og jeg ikke har.

Er man veldig usikker på hva man skal gjøre, er det også full anledning å ta kontakt med barnevernet uten å nevne navn på offer eller overgriper, men bare lufte sine bekymringer og få råd om hvordan man skal gå videre. Så kan man heller åpne saken med navn etter hvert, om bekymringen viser seg å være berettiget. Bor man i en liten kommune der mange kjenner de fleste, og man er redd for å bli gjenkjent, kan man godt ringe barnevernstjenesten i en annen kommune for å spørre om råd. Støttesentrene for incest kan også gi råd.

Kan alt bli som før igjen?
- Jeg er av den oppfatning at man, så langt som mulig, bør unngå å ta barnet ut av familien. Det å måtte flytte fra alt som er kjent og kjært kan fort bli en ytterligere belastning i tillegg til selve overgrepet. I tilfeller der begge foreldrene står bak overgrep, eller tilfeller der foreldrene ikke klarer å beskytte barnet mot nye overgrep, så kan man ikke la barnet bli boende. Oftere vil imidlertid situasjonen være den at den ene av foreldrene har forgrepet seg uten at den andre visste om det. Den ikke-overgripende forelderen vil da oftest klare å stille opp slik at barnet slipper å rykkes opp fra hverdagen. Avhengig av blant annet hva som har skjedd, over hvor lang tid, barnets alder, forholdet mellom barn og overgriper (familie, bekjent, fremmed) med mer, vil det variere hvor mye hjelp familien og den overgrepsutsatte trenger. I noen tilfeller er det nok å gi god foreldreveiledning, mens andre trenger massiv psykiatrisk hjelp. Dessverre er det mange som må vente alt for lenge før de får den hjelpen de trenger.

Lang ventetid
- Tall fra Norsk Pasientregister viser at sensommeren/tidlig høst 2006 var det 4000 barn som ventet på behandling, sier Zoë Øiestad. - Gjennomsnittlig ventetid var 108 dager, og det er en økning på hele 10 prosent siden 2005. Og selv om det er et poeng at man er blitt flinkere til å avdekke saker, noe som fører til at flere søker hjelp, så betyr denne ventetiden at alt for mange barn lider unødig og rett og slett ikke får den hjelpen de trenger. 108 dager er tre og en halv måned – fryktelig lang tid når man har det vondt!

Drepte pappa
Mens noen helst vil at færrest mulig skal vite om en vond fortid, er det også noen som velger å være åpne om overgrep som har skjedd. En av de som har valgt å fortelle sin historie er Sigrid Beate, som i dokumentarfilmen ”Mitt elskede barn”, forteller åpent om hva hun har blitt utsatt for og hvilke problemer hun sliter med i voksen alder. Hun er 33 år når dokumentaren lages, og handlingen er lagt til ukene før hun skal sone en syv år lang dom for å ha drept sin egen far. Sigrid Beate og den nå avdøde narkomane søsteren har blitt misbrukt av pappaen sin fra de var småjenter, og filmen viser hvilken umenneskelig byrde det er for et barn å bli utsatt for slikt misbruk. Utsagn fra en far om at ”dette er det fineste vi kan gjøre sammen”, kombinert med trusler om at moren vil dø om noen får vite om misbruket, fører til at Sigrid Beate – av lojalitet til en pappa hun er glad i, og av frykt for hva den samme pappaen kan finne på hvis hun ikke er lydig - gjør alt for å skjule hva som foregår.

Det er først når hun nærmer seg voksen alder at hun slipper den vonde hemmeligheten ut. Men heller ikke da skjer det noe – det er ingen hjelp å få, og ingen vet hvordan situasjonen skal håndteres. Moren skiller seg ikke fra sin mann før flere år etter at hun finner ut hva han gjort mort døtrene hennes. Skolen, som var klar over at Sigrid Beates pappa slet med alkoholen og kunne være voldelig, slo ikke alarm selv om Sigrid Beate viste flere tegn på mistrivsel, og blant annet tisset på seg. Barnevern og andre institusjoner grep ikke inn, men anbefalte Sigrid Beate å ikke gå videre med saken. Det hele er et skrekkeksempel på hva som skjer når ingen vet hvordan man skal takle slike situasjoner. For Sigrid Beate kulminerer det hele i en voldsom krangel som ender med at pappaen får en kniv i halsen. Sigrid Beate tar på seg all skyld, og får en dom på syv års fengsel.

I filmen møter vi en flott kvinne med et totalt ødelagt følelsesliv. Mareritt om motorsager som skjærer henne fra skrittet og opp beskriver hvilke demoner hun sliter med, og jeg tror ikke det går an å forestille seg hvordan følelsen av skam og skittenhet konstant snurper seg rundt henne og hindrer henne i å skape et sunt og bærekraftig forhold til sin samboer. Knuten i magen og klumpen i halsen er allerede vokst til bristepunktet da vi i slutten av filmen ser en seks år gammel gutt som gråtende tar farvel med sin mor, rett før gitterportene rundt Bredtvet kvinnefengsel ubarmhjertig lukker Sigrid Beate inne. Hun vet at sønnen nesten vil være tenåring før hun slipper ut til han igjen.

KILDER/LES MER:
”Seksuelle overgrep mot barn – utvalgte temaer”, bok i pdf-format utgitt av Nasjonalt ressurssenter for misbrukte barn (NRSB): http://www.nkvts.no
Veileder fra Sosial- og helsedirektoratet, først og fremst rettet mot ansatte i hjelpeapparatet, fra barnehager og skoler til politi og barnevern: http://www.shdir.no
Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009). Fra Barne- og familiedepartementet: http://www.bufetat.no
Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS): http://www.nkvts.no/index.htm
Redd Barna: www.reddbarna.no
Senter mot incest (SMI): www.sentermotincest.no (Oslo)
Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep: http://www.fmso.no
”Mitt elskede barn” – av regissør Brit Jorun Hundsnes. Filmen brukes blant annet som undervisningsmateriell både i skolen og i hjelpeapparatet. Les mer om filmen på www.callabee.com.