Sagt på en annen måte: Det er forskjell på selvfølelse og selvtillit. Selvfølelse handler om hvordan vi ser på vår egenverdi og hvem vi er, uavhengig av våre aktuelle prestasjoner siste uke eller siste kvartal. Selvtillit handler om hva vi mestrer, for eksempel ulike ferdigheter i ditt eller datt. Vi kan godt ha mye selvtillit og liten selvfølelse, men sjelden omvendt. Forskjellen mellom selvfølelse og selvtillit rant meg i hu da en journalist nylig spurte hva det gjorde med ei fjortisjente når Valentinskortet fra drømmegutten uteble.

Som foreldre eller betalte oppdragere har vi en nøkkelrolle når det gjelder å bygge selvfølelse og selvtillit hos barn. Begge deler er grunnleggende investeringer for framtiden. Grovt sett gjør vi det på to måter: Dels ved å annerkjenne/akseptere barn slik de er og dels ved å oppmuntre dem til å mestre utfordringer.
Vi er veiledere og modeller så det holder! Sier vi til en liten kar at han er en knakende fin gutt er det selvfølelse vi bygger. Likeldes når vi sier til veslejenta at det er så kjekt å være sammen med akkurat henne. Når vi sier til veslegutt at han var flink til å dekke på bordet eller til lillesøster at hun var gørrgod til å hente så mange vedkubber bygger vi selvtillit. Vi kan til og med styrke barns selvfølelse ved å si at vi så at de prøvde godt selv om de ikke fikk det til slik de eller vi ønsket.

Tenk gjennom hvoran du kan styrke barnets indre (og ”bærbare”) selvbilde ved gi mange gode kvitteringer på hvem det er og hva det kan. Ideelt sett bør foholdet mellom oppmuntring og kritikk være 5:1. Det er ikke lett i alle situasjoner, det kan alle kjenne seg igjen i. Men enhver økning opp mot 5:1 prinsippet merker barnet. Pluss at vi foreldre får tilbake det vi gir i form av bedre samarbeid, triveligere barn og et bedre klima i hus og hei.

Annerkjennelse og oppmuntring har ingen kjente bivirkninger meg bekjent!