Når barn synger om Gud og himmelen, og vi voksne skal hjelpe til ved å bruke bevegelser, er det vanlig å peke rett opp i luften når vi synger om himmelen og Gud.

Men blir ikke det helt feil? Jeg har prøvd noen ganger å la barna peke i alle retninger, noen peker nedover, noen ut til siden og noen oppover. Det ble ganske fornøyelig, og plutselig sitter barna med en forundret tanke om at Gud er ikke ”der oppe”, - for himmelen omgir oss på alle kanter.

Jeg har prøvd å bruke et bilde: Holder hendene fram og liksom lukker dem rundt en kule: Se her, inni her er liksom jorden, nei ikke bare jorden, inni her er jorden og solen og månen og stjernene og hele universet. Og alt rundt omkring er himmelen.

Er det lang vei fra Gud og til oss på jorden, da? Neei, han har ikke lang vei, vi er jo inne i hans verden, selv om vi er bare en liten prikk, ikke noe problem for Gud å nå til oss.

Men er det lang vei fra oss til Gud? Ja, det er jo helt umulig, at vi skulle komme oss ut av denne vesle jordkloden og komme oss ut til Guds himmel. For oss er det helt umulig. Men Gud kan jo komme til oss isteden!

Jeg tror barnas spørsmål om Gud blir sittende fast i forestillingen om en himmel noen tusen kilometer unna, ute i rommet et sted, og så sitter han der og ser ned på oss.

Tenk om vi kunne gi både barn og oss selv den trygge forestillingen om at han er ikke langt borte, det er bare for oss det virker slik.

Men hvordan ser han ut, da?

Han ser ut som en god far. Og en god mor. En som vet hvordan barna har det, hva de heter, hvor de bor. Ikke en slags julenisse med skjegg og granskende spørsmål: Er det noen snille barn her?!. Han trenger ikke spørre. Han vet hvordan vi har det. Og han lengter etter å få sine barn hjem. Lengter etter å få høre fra oss.

For han kan høre oss. Det er vel ikke mer merkelig at Gud kan høre hva vi sier til ham, enn at jeg kan ringe et mobilnummer og to sekunder etter får svar fra en kamerat som befinner seg i Afrika! Egentlig er det jo absurd – hvordan kan et pip fra min mobil finne en mann i tjukkeste Afrika? Enda mer fininnstilt er den sjel Gud har utstyrt oss med som kan få kontakt med ham på et blunk.

Hvor gammel er Gud, da?

Han blir aldri gammel. Han er den samme hele tiden, for tiden er bare noe vi har fått å leve etter på jorden. Hos Gud er det ingen tid som tikker og går. Men for at vi mennesker skal slippe å bo på jorden for bestandig, har vi fått tiden, så vi blir eldre, og tilslutt gamle, og så dør vi. Det er trist når noen dør, men vi kan få lov å tro at da har Gud fått gi den som døde en ny kropp, den gamle kroppen trengs ikke lenger, for hjemme hos Gud får vi en kropp som alltid er ung og glad.

Men det må vel bli kjedelig i himmelen?

Ja, hvis gater av gull og palmer og hvite englekor blir det bildet vi har av himmelen, da skjønner jeg at det høres kjedelig ut. Men se heller på hva som ikke fins i himmelen. Ikke sorg, ikke smerte, ingen ondskap, ingen frykt, ingen angst, ikke noe tap.

Det gode liv, slik vi drømmer om det, det er himmelen. Og hvis det er sant at alt som er galt i livet mitt, det kan Jesus ta bort, så kan vi avvise alle de dumme historiene om hva Sankt Peter spør etter ved himmelens port. Det står ingen St.Peter ved perleporten! Det er ingen perleport! Det er en Far som ønsker sitt barn velkommen hjem.

Gud må vel kunne gjøre noe med alt det vonde som skjer på jorda?

Han ba oss gjøre det. Han ba oss gå ut og skape fred. Han ba oss ta vare på planeten vår. Han ba oss ta oss av hverandre. All ulykke på jorda kommer av at menneskene har sviktet. Men ved menneskers innsats har masse nød blitt lindret. En dag kommer Gud til å si stopp, da eksisterer ikke jorda lenger. Men inntil da, vil alt vi gjør for å lindre nød, ha enormt stor betydning.

Men passer ikke Gud på oss, da? Og hva med englene?

Det skjer masse små under hver dag. Guds engler er blant oss. Men skulle ulykken ramme oss, betyr ikke det at Gud har glemt oss, eller ikke passet på. Men tenk om det var slik at vi kunne gå rundt å fortelle: ”Hallo, alle som tro på Gud vil bli spart for alleslags sorger og ulykker, bare du blir en kristen, vil du alltid være happy”. Det er like dumt som å si: ”Hvis du bare er riktig glad i far og mor, kommer du aldri til å falle og slå deg”.

Å være barn, skulle være å alltid ha et trygt hjem å komme til, samme hva som skjer. Å være Guds barn likedan: Å ha en Far som har en fremtid for oss på tross av denne vrange verden. Det heter ikke ”Ingen er så trygg for fare som Guds lille barneskare”. Det heter: ”Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare”.

Så må ingen bruke Gud som skremsel. ”Husk at Gud ser deg” som middel for å få lydige barn, er forbudt! Ja, han ser oss, følger med oss, lider sammen med oss, men kan ikke brukes som trussel. Trusselen er at livet blir vanskelig hvis vi selv gir blaffen i å ta hensyn.