Den blå ranselen

Hun hadde gledet seg veldig til sin aller 1.skoledag lenge,nå. Mamma skulle følge henne. Hun gledet seg veldig! Der skulle hun møte nye venner, og kanskje få en venninne som kunne være hennes aller beste, en å dele hemmeligheter sammen med. Det hadde hun ikke enda.

Det var meldt regn, så den blå regnfrakken måtte brukes. Den var skinnende ny.

Mamma hadde ikke hatt penger til nye støvler, så de gamle var litt trange. Men kunne fint brukes hele høsten, om hun brukte tynne sokker, sa mamma.

Den fine genseren hadde hun fått av en dame som alltid var snill og ga henne klær etter de to jentene sine. Og hvis ingen visste bedre, kunne den genseren virkelig se helt ny ut. Buksa var ikke så verst, men den var litt lang. Mamma visste råd; brette opp litt, så så den slett ikke ut som den var altfor stor likevel. Og så kunne den bare brettes ned i støvlene. Ingen sak!

Ranselen hadde hun kjøpt selv,for penger hun hadde fått da hun ble døpt. Når ranselen var betalt, hadde hun kun ei krone igjen, men det var ok. Den kunne stå igjen i banken til neste gang hun kunne sette inn penger. Fra bursdagen sin, eller noe sånt.

Ranselen var hun mektig stolt av! Og det ga henne en god følelse å vite at hun hadde betalt for den helt selv, med sine egne penger. Den var knall blå, og kunne sikkert vært tatt for å være en "gutteransel", men hun brydde seg ikke noe om akkurat det. For denne ranselen var den fineste i hele butikken, og det var akkurat den hun ville ha. Blå og blank og fin, og som kom det et penal med den. Jo, hun hadde virkelig orden i sakene sine for den store dagen.

Morgenen kom, og det var plutselig 1.skoledag. Gjett om hun hadde stått opp tidlig! Hun ordnet seg mat selv. Stor jente nå. Ville ikke ha hjelp fra mamma til å smøre brødskiva. Melka måtte helles i glasset, men ellers skulle hun nok klare alt selv. Hun var jo tross alt 1.klassing.

Sommerfuglene var ekstra kriblete i magen. Faktisk kriblet hele kroppen! For en spennende dag!

Veien til skolen var ikke lang. Mamma gikk sammen med henne, og hun syntes det var godt å holde handa hennes, der de gikk inn i skolegården sammen med mange andre 1.klassinger og foreldrene deres.

Pappa kunne ikke være med. Han måtte sove. Ble visst litt sent i går kveld for pappa. Han sov mye på dagene, men var ofte borte hele natta. Pappa var veldig ofte borte i helgene også. Han hadde ikke noen jobb, men han likte veldig godt å være sammen med vennene sine, pappa.

Han var ikke den samme pappan når han kom hjem etter de helgene han var borte....da så han veldig sliten ut. Nesten lei seg. Og så luktet det ikke noe godt av pusten hans når han kom hjem....Ikke kunne han stå helt stødig, heller....Men hun var gad i han. Pappa var bare ikke som andre pappaer bestandig.

Men nå var det altså 1.skoledag!

Hun vinket til ei jente hun kjente litt fra før, og mamma snakket med en dame hun kjente. Alle så litt sjenerte ut i dag. Stor dag det her!

Da skoleklokka ringte, gikk alle inn til klasserommene de skulle være. Hun skulle gå i 1A, og de var over 25 andre barn i klassen. Bare 1 jente hun kjente litt fra før. Ingen av guttene var fra nabolaget hennes. Frøken var allerede i klasserommet, og hun lot alle velge seg ut et sted og sitte etter å ha tatt hver og en av dem i handa, og hilst på dem.

Alle så fornøyde ut med plassen sin. Var jammen godt at mamma var bakerst i klassen, og hun snudde seg ofte og smilte til mamma.

Mamma var så pen i dag. Hun var yngre enn mange av de andre mødrene, men så sliten ut i dag. Hun hadde nok ikke sovet mye i natt heller, fordi hun var så spent. Var nok derfor, tenkte hun, mens hun skrev navnet sitt stort og fint på et papir. Det ble brettet,og satt foran henne. En liten blomst hadde hun også tatt seg tid til å tegne over navnet sitt. Nå visste alle navnet hennes, og hun kunne lese navnene til de andre barna. For hun kunne lese litt allerede. Hun kunne telle til 100 også.

Frøken var veldig koselig! Hun sa hun hadde nettopp kommet tilbake etter 1 år hjemme med babyen sin. Og så sa hun at hun trodde nok vi var nervøse i dag, men at hun helt sikkert var MYE mere nervøs enn dem!

Det kunne de ikke forstå, og barna lo litt når hun sa det.

Men koselig, det var hun! Jo, hun trodde nok at denne frøkenen kunne hun komme til å bli veldig glad i. Ordentlig grei og snill, virket hun. Og så hadde hun akkurat samme navnet som mamma.

De fikk hver sin blyant, og en annen blyant som var rød i den ene enden, og blå i den andre. Og så fikk de ei skrivebok. Flere bøker skulle det bli senere i uka, sa frøken.

Fotografering skjedde i det store friminuttet, og da ble hun fotografert sammen med 3 andre jenter. Mødrene til alle sammen sto bak, og smilte. Men de kunne ikke smile gladere enn jentene! Nei, det kunne de ikke.

Dagen gikk veldig fort, og vips, så var den over.

Hun var så glad, så glad, og hoppet og danset på vei hjem mens hun sang. Ranselen danset med i takt på ryggen hennes. Hun hadde flere ting i ranselen sin enn før hun kom i morges. Ting hun skulle vise pappa. Hvis han hadde stått opp, da. Og så skulle hun gjøre leksene sine; Tegne huset hun bodde i, og familien sin! Det skulle bli lett. Og farger hadde hun. Sola skulle hun tegne høyt på himmelen, selv om det regnet i dag. Det hadde hun bestemt. Det skulle bli en fin tegning! Og så skulle hun skrive navnet sitt rett og pent i et hjørne.

Når kvelden kom, og det var natta for alle 1.klassinger, lå hun der i nattkjolen sin under dyna, og tenkte på alt hun hadde opplevd. Sekken lå i fotenden av senga, sånn at hun visste akkurat hvor den var. Pappa hadde fått sett alt det nye hun hadde, og sagt hun var stor og flink jente. Men nå var pappa borte igjen. Huset var stille. Det hadde sluttet å regne, og ei lita jente lå i senga si, i en rosa nattkjole, og så på stjernene gjennom vinduet sitt.

"Natta alle blinkende stjerner" hvisket hun. Og hun kunne sverge hun hørte dem hviske tilbake til henne: "natta lille stjernejente",idet hun sovnet, og dro til en verden hun bare kunne flykte til i sine drømmer......

Hei alle sammen!

Da var dagen endelig kommet. Dagen jeg skulle begynne på skolen. Jeg hadde gledet meg lenge nå, og hadde noen forventninger til dette ukjente. Jeg har ei søster som skulle begynne i 5 klasse, så jeg var nok ikke helt ukjent for det som skulle komme. Men likevel var dette min dag. Dagen jeg skulle få treffe andre som var i sammen situasjon som meg. Det var nok mange som hadde sommerfugler i magen sin. Jeg hadde det i alle fall. Vi møtte opp utenfor skolen min kl 0900 om onsdags morgen. Det kom flere og flere unger dit, sammen med sine foreldre. Jeg var så heldig at både mamma og pappa ville være sammen med meg denne første dagen. Jeg stod og holdt mamma i hånden og var litt sjenert. Mamma sier at det er jo ikke likt meg da. Det å være sjenert. Jeg er visst ei jente som vet hva jeg vil, og som gir uttrykk for det også. Men denne dagen var visst litt utenom det vanlige. Alt var så nytt. Jeg ble litt utålmodig av å vente på å få komme inn til klasserommet. Rektor skulle bare snakke litt, og så ble vi ropt opp en og en elev. Der ble jammen jeg også ropt opp. Jeg tok hånden til mamma og gikk stolt frem til de andre og fikk treffe læreren min.

Vi kom oss til slutt inn i klasserommet vårt. Der stod det både bord og stoler litt rundt omkring. Og fremst stod det noen benker som vi vissnok skal bruke til samlingsstund. Da sitter vi der alle sammen og snakker om det vi tenker på. Mamma og pappa fikk lov å komme inn sammen med meg. Vi ungene skulle da sette oss i denne samlingskroken, mens alle foreldre kunne sette seg ved pultene. Mamma sier at det heter pult. Der skal vi sitte når vi jobber med bokstaver, tegner og skriver. Å, som jeg gleder meg. Vi hadde det veldig koselig i samlingskroken. Vi lærte oss med en gang at om vi vil si noe, må vi rekke opp hånden. Det har jeg jo egentlig lært i barnehagen da.

Så snakket læreren om noe som heter bra-kort. Hvis jeg er flink å høre etter hva hun sier, kan jeg få et bra kort. Dette er noen kort som alle i klassen min skal samle, og sammen vil vi da få en premie når vi har fått så og så mange kort. Dette er jo veldig spennende. Så her er det bare å være snill skjønner jeg…..Hele skolen jobber visst med dette. Læreren sier det heter PALS. Jeg skjønner ikke så veldig mye av det da, men jeg vet at vi må oppføre oss hvis vi skal få slike kort.

Etter at vi hadde fått snakket sammen alle vi ungene, skulle vi få tegne noe fra sommerferien. Jeg tegnet ei jente som badet, med baderinger på armene. Jeg badet i sommer, i Lofoten. Kjempedeilig. Så fikk vi spise lunsj. For en flott dag. Mange nye fjes, noen jeg hadde sett før, og andre jeg ikke hadde sett. Jeg ville ha mamma der mens jeg spiste matpakken min. Noen av de andre foreldrene hadde visst dratt hjem allerede. Jeg var litt mer trygg når mamma var der. Men da vi så gikk ut for å leke, kunne mamma dra hjem. Da så jeg jo faktisk mange kjente fjes ute på skoleplassen. Jeg fant fort ut hvor de befant seg, de jeg kjente, og jeg gikk til dem. Så ropte jeg til min mamma; ” nå kan du dra hjem mamma”.

Da klokken ble 12.30 kom mamma tilbake for å hente meg. Jeg hadde hatt en veldig fin dag på skolen. Tror nok jeg vil huske denne dagen lenge. Jeg som hadde så mange sommerfugler i magen, og som bare ble til en stor gledesfølelse utover dagen. Håper jeg vil få mange slike fine dager her på denne skolen. Jeg gleder meg i alle fall til å gjøre lekser. Ja ja sier mamma. Det er jo bra at du vil det. Bare hold på den tanken sier hun til meg. Hva hun mener med det, vet ikke jeg. Men jeg er i alle fall glad for å være nesten 6 år og skoleelev.