Cand. Polit. og logoped Alfhild Ingebrigtsen har lang fartstid som ekspert på stamming. De siste årene har hun jobbet på Logopedisk Senter i Trondheim, og opparbeidet seg solid klinisk erfaring. Tidligere har hun jobbet i logopedutdanningen, hvor hun har opplært logopeder i forhold til stamming. Når hun under svarer på spørsmål om stamming, kan vi være trygge på at det ligger solid faglig tyngde bak.

Brudd og økt spenningsnivå i talen

- Hva er stamming?

- Typiske trekk som går igjen er først og fremst ulike brudd i talen. Bruddene skjer ofte i starten av ordene, og fører til at ordet ”går i stykker”. Bruddene kan komme som gjentakelser av stavelser, for eksempel ba ba ba ball; de kan komme som gjentakelse av språklyder; k k k k kanin, eller ved at stavelsene forlenges; mmmmer. Det andre viktige kjennetegnet på stamming er økt spenningsnivå i talen. Når taleflyten preges av gjentatte brudd, kan dette føre til spenninger i talemuskulaturen hos en som stammer. Jo mer man strever med ordene, jo mer stiger spenningsnivået. Toneleiet kan også stige, og det er heller ikke uvanlig at en kan se skjelving i tillegg til oppadstigende toneleie.

Talebruddene og spenningsnivået kan forsterkes av andre faktorer, som for eksempel de emosjonelle.

- Stamming kan kalles en taleflytvanske som også kan medføre problemer med kommunikasjonen. Jeg vil ikke uten videre kalle stamming en funksjonshemming, men det kan utvikle seg til å bli det. Det avhenger også mye av hvordan den enkelte selv ser på stammingen sin – det er fullt mulig å stamme uten å oppleve det som en funksjonshemming, og mange fungerer godt i hverdagen uten at stammingen legger begrensninger i særlig grad på livsutfoldelsen. Men stammingen kan også føre til mye frykt og fortvilelse. Omskriving av setninger, taushet, eller ”si det du, mamma” er tegn på at barnet forsøker å unngå vanskelige situasjoner hvor stammingen kan ta overhånd.

- Stammingen starter gjerne i to- treårsalderen, samtidig som at språket for alvor begynner å utvike seg.

Ikke nødvendigvis forsinket språkutvikling

- Hvorfor begynner noen å stamme?

- Stamming er et komplisert fenomen, og man har ikke klart å trekke frem én enkelt årsak til at noen begynner å stamme. Mange kan synes å være arvelig disponert – mellom 50 og 60 prosent av barn som stammer, har også et familiemedlem som har eller har hatt stammeproblemer. Men stamming kan også oppstå isolert, altså i familier der fenomenet ikke tidligere har forekommet. I dag regner man årsakene til stamming å være en sammensatt blanding av arvelige, nevrologiske, organiske, psykiske eller sosiale årsaker.

Det finnes for øvrig noen myter om stamming som vi vet at det ikke er hold i, for eksempel troen på at stamming skyldes herming. Barn begynner ikke å stamme selv om bestevennen eller noen i barnehagen stammer! Traumatiske opplevelser kan heller ikke gis skylden for at noen barn begynner å stamme - men husk at det er en nyanseforskjell mellom en traumatisk opplevelse som årsak til at et barn får en talevanske, og det at en traumatisk opplevelse kan utløse stamming dersom barnet er disponert for det: For et barn som stammer, kan en traumatisk situasjon være nok til at ordene henger seg opp.

Stamming har heller ikke noe med intelligens å gjøre – barn som stammerer like smarte som resten av befolkningen.

- Tradisjonelt har det vært lett å anta at stamming kan settes i sammenheng med forsinket språkutvikling. Og de siste årene har mye av forskningen på stamming konsentrert seg om nettopp dette: om det kan dokumenteres en sammenheng mellom stamming og forsinket språkutvikling. Men man vet fortsatt ikke helt sikkert om språklig kompetanse kan ha sammenheng med utvikling av stamming, og det er heller ingen langtidsstudier som har klart å vise en forsinket språkutvikling hos personer med stamming. Tvert imot har studier vist at personer med stamming har normal språkutvikling, og i flere tilfeller over gjennomsnittet.Dette er også min kliniske erfaring i møtet med barn som stammer; mange har et godt ordforråd for alderen.

- Nevrologi og hjerneforskning har også dominert forskningen på stamming de siste årene.Det er funnet forskjeller i hjernefunksjon hos personer med stamming og personer uten stamming. Stamming antas for eksempel å ha sammenheng med manglende koordinering av ulike nettverk i hjernen, som påvirker språklige og talemotoriske ferdigheter.Hos barn er det gjerne snakk om modning, noe som betyr at stammingen kan gå seg til etter hvert som hjernen utvikler seg. Men vi vet ikke hvilke barn som vokser stammingen av seg, og hvilke som ikke gjør det.

- Husk at det er mye som skal klaffe for å mestre kunsten å snakke: Det sies at 200 muskler og 140 nervesignaler må samordnes når vi skal si et ord. Kanskje ikke så rart at det talemotoriske systemet lett kan bryte sammen, og at ordene kan henge seg litt opp - spesielt hos barn som er i sterk vekst.

- Men ofte er det flere faktorer enn de arvelige og nevrologiske som skal til for at stamming skal utvikles. Hvis barnet er disponert for det, kan stamming også utvikles om det blir en ubalanse mellom krav fra omgivelsene og barnets språklige forutsetninger.

Det kan også bli en ubalanse mellom kravene barnet har til seg selv og det barnet presterer. Ofte går tankene fortere enn munnen greier å følge med, og når barnet blir bevisst sin egen talevanske, kan dette føre til negative følelsesmessige reaksjoner. Disse kan igjen føre til at stammingen forverrer seg.

- Hvor utbredt er stamming blant barn og voksne?

- Man regner med at det finnes ca. 40 000 voksne i Norge som stammer. Det er ca 0,7 prosent av befolkningen. Tallet er mye høyere blant barna: Mellom 4 og 5 prosent av alle barn stammer på et eller annet tidspunkt.

Det er flere gutter enn jenter som stammer, en regner ca. 2 til 3 gutter per jente som stammer. Stamming eksisterer i alle sosiale lag av befolkningen, i alle land og i alle kulturer.

Glidende overganger mellom småbarnsstotring og stamming

- Barn i førskolealderen er i en ekspansiv språkfase. De er full gang med å lære seg et helt språk, samtidig som kroppen fysisk også vokser i voldsom fart. At talen til barna kan preges av stotring og nøling er helt normalt – man må øve seg for å bli god. Det som kalles småbarnsstotring er noe de aller fleste barn må igjennom, og betyr ikke nødvendigvis at barnet stammer. Men det er glidende overganger mellom stotring og stamming, og det kan være vanskelig å høre forskjell.

- Hva er det som skiller det som kalles småbarnsstotring fra stamming?

- Først og fremt er det mer ”strev” og ”kamp” med stammingen, mens småbarnsstotringen oftere kan karakteriseres som ”kløning”, eller ”fomling” med språket. Småbarnsstotring kan være at barna gjentar småord, som jeg jeg jeg vil, eller at snakkingen stopper opp mens barnet tenker ut hva det skal si. Nøling, gjentakelse av ord eller gjentakelse av hele setninger behøver ikke bety at det er stamming. All tale preges for øvrig av en viss grad av pauser, gjentakelser og brudd i setninger, noe som er helt normalt i muntlig tale, også hos voksne.

Forskjellen ligger i at stammingen - som vist innledningsvis - preges av gjentakelser av stavelser og språklyder, og økende spenningsnivå i talen.

- Men husk barn som stammer er heller ikke er fri for stotring, og det kan være vanskelig å avgjøre hvor grensen går. For det er glidende overganger mellom normal stotring som går over av seg selv, og stamming som nødvendiggjør en form for hjelp - så tidlig som mulig!

De lærde strides om i hvilken grad stotring kan utvikle seg til stamming. Noen hevder ennå at dette er to helt forskjellige ting, men jeg er av den oppfatning at hvis det er veldig mye stotring hos et barn, bør man sette i gang tiltak for å være på den sikre siden, i det minste for å hindre at stotringen utvikler seg til stamming.

Ikke ”vent å se”

- Når bør man søke hjelp?

- Det veldig viktig å søke hjelp tidlig. Tidligere var det gjerne en ”vent og se”-holdning som preget behandlingen av de minste barna, for hos mange går jo stammingen over av seg selv etter hvert.

Men i dag vet vi at sjansen for at stammingen skal gå over er større om man får hjelp tidlig. Det betyr at flere kan bli kvitt stammingen sin om de får hjelp tidlig nok. Studier fra England viser at 25 prosent av de som stammet når de var fire år, stammet fremdeles når de var 16 år. Hele 75 prosent har altså greid å kvitte seg med taleflytproblemet. Ser vi på seksåringene, var det 50 prosent av disse som fremdeles stammet når de var 16. Og blant tiåringene som stammet, var det hele 75 prosent som fremdeles stammet når de var 16 år. Disse tallene illustrerer hvor viktig det er å få hjelp tidlig. Selv fireåringen er ofte en ”gammel stammer” – problemene starter jo ofte i to- treårsalderen.

- Derfor er det av stor betydning at foreldre som er bekymret tas på alvor; er foreldrene urolige, eller usikre på om det er vanlig småbarnsstotring eller om det er stamming, bør barnet utredes. Som oftest er det småbarnsstotring det er snakk om, men da har man i alle fall fått slått fast det. Å ta foreldrenes uro på alvor på denne måten kan også bidra til å roe ned foreldrene: Barn er mestere i å fange opp foreldrenes uro, og denne uroen kan forstyrre forholdet mellom foreldre og barn, og legge press på barnets språkutvikling. I verste fall kan uroen føre til en viss grad av selvoppfyllelse.

Vær en god talemodell!

- Hva kan man gjøre som foreldre for å lette barnas problemer med stamming?

- Det hender alt for ofte at foreldrene fokuserer for mye på stammingen. Dette er sikkert godt ment, men det kan bidra til å forsterke barnets følelse av det er annerledes og at det er noe galt med. Et for stort fokus kan gjøre stammingen til et altoverskyggende og uoverkommelig problem, og barnet føres inn i en ond sirkel.

Det beste foreldrene kan gjøre er å være gode talemodeller selv!

Det er spesielt tre ting man bør passe på:

1: Reduser taletempoet – prat rolig og ta pauser. Studier viser at når man prater med en som prater fort, setter man gjerne opp tempoet selv. Et barn mellom tre og fem år prater i gjennomsnitt med 3,5 stavelser pr. sekund. En voksen prater i gjennomsnitt med 5-7 stavelser pr. sekund, ofte fortere. Det sier seg selv at barna kan få problemer med å holde følge med tempoet.

Så det å være gode talemodeller kan ikke vektlegges nok. Ofte prater man fortere og mer slurvete enn man er klar over selv, og det kan være en god hjelp for barna at foreldrene blir mer bevisst sitt eget språk. Det finnes forskning som viser at mødre som har barn med stammeproblemer faktisk begynner å prate fortere når barna deres stammer – ikke akkurat gunstig for en liten pjokk som allerede sliter med taleflyten!

2: Snakk i korte og ukompliserte setninger. Samtalen behøver ikke gjøres så vanskelig. Barn som stadig utsettesfor avansert språk, er sårbare for utvikling av stamming. Prøv å unngå lange, innfløkte setninger.

3: Ikke utsett barna for språklige krav. Ikke spør og grav om hvordan dagen har vært, ikke krev at barnet skal fortelle om ditt og datt hele tiden. Dette fører til press på barnet, og følelsen av å ikke greie å uttrykke seg kan forsterke problemet. La barnet utvikle seg i fred. Lytt heller til barnet når det snakker, svar på barnets initiativ og før en dialog på barnets premisser. Husk også viktigheten av å ta seg tid til å lytte oppriktig når barnet vil fortelle noe. Er man veldig opptatt akkurat da, gjør en avtale om dere kan ta opp tråden litt senere – og husk at du holder den avtalen.

- Hva bør man ikke gjøre?

- Ikke si ”ta det med ro”, eller ”pust dypt inn”. Unngå også å fullføre setningen for barnet. Ikke vis bekymring når barnet snakker, og ikke vær så opptatt av hvordan barnet sier ting. Fokuser heller på hva barnet sier. Stress og høyt tempo i hverdagen er også en faktor som kan gjøre at stamming utvikler seg. Sett ned tempoet i familien!

- Hvor henvender man seg om man er urolig for at barnet kan ha et stammeproblem?

- Om man uroer seg for om barna stammer, kan man ta direkte kontakt med Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT) i kommunen. Man kan også ta kontakt med den pedagogiske lederen i barnehagen eller læreren på skolen, som igjen oppretter dialog med PPT.

- En utredning av et barn innebærer at en logoped snakker med foreldrene, og man lytter til barnets tale. Ut fra observasjonene som gjøres foretas det en differensieringsdiagnose, altså en undersøkelse på om det er stotring eller stamming det dreier seg om.

- Hva slags behandling tilbys et barn som stammer?

- Hva slags tiltak som bør innføres varierer veldig fra barn til barn og fra familie til familie. Tiltakene er ofte indirekte, altså rettet mer mot barnets omgivelser enn mot barnet selv.Type indirekte tiltak avhenger av miljøet rundt barnet og skjer i samarbeid med foreldre, barnehagepersonell og andre voksne nærpersoner. Noen ganger kan det være nok å gi foreldrene informasjon slik at de kan slutte å bekymre seg for barnets taleutvikling. Hvis barnet har utviklet stamming, kan det gis veiledning til de voksne rundt barnet. Det kan for eksempelvære at de voksne må minske språklige krav, eller lære hvordan de kan opptre som gode talemodeller, eller at familien må sette ned hverdagstempoet og aktivitetsnivået for å unngå stress.

Tiltakene kan også settes direkte mot barnet. Hvilke tiltak som er aktuelle avhenger av barnets alder og grad av bevissthet på egen stamming. Logopeden vil ofte fungere som en talemodell ved at denne og barnet prater sammen om vær og vind, og som en tilrettelegger for flytende tale, uten at det prates så mye om selve stammingen. Det emosjonelle aspektet tas også alvorlig – det skal ikke oppleves som farlig å stamme. Hos eldre barn, hvor stammingen gjerne er mer bevisst, jobber man mer direkte med å identifisere, kontrollere og bearbeide holdninger rundt stammingen.

- Får barn som stammer i dag tilfredsstillende hjelp?

- Min oppfatning – vel og merke prater jeg om Trondheimsområdet nå - er at hjelpen i forhold til førskolebarna har kommet seg betraktelig de siste årene. På Logopedisk senter i Trondheim er det merkbart færre skolebarn enn før som behandles, noe som tyder på at barna får hjelp tidligere. Men fortsatt hender det at vi blir kontaktet av foreldre fra andre kanter av landet som har fått beskjed om å vente og se om stammingen går over.

Det finnes flere former for taleflytvansker

- Til slutt; er løpsk tale og stamming det samme?

- Det er mange likhetstrekk mellom løpsk tale og stamming. Begge er en rytmevanske og en taleflytvanske, men løpsk tale er først og fremst en tempovanske. Man prater fortere enn det man makter, og det man sier preges følgelig av at man bare rekker å artikulere deler av setningene. Det er veldig store variasjoner i hvor omfattende den løpske talen er. Noen har et snev i blant, mens andre babler i vei i et tempo som gjør språket omtrent uforståelig for den som hører på. Løpsk tale er ofte ikke bevisst – inne i hodet kan setningene fremstå som klokkeklare, uten at man registrerer det kaos som oppstår idet setningene skytes ut mot samtalepartneren. Det er også slik at løpsk tale hyppig opptrer sammen med andre vansker, som oppmerksomhetsvansker (man snakker før man tenker), konsentrasjonsvansker eller lese- og skrivevansker.

I motsetning til de med løpsk tale, som gjerne er lite oppmerksomme på hvordan de prater, har de som stammer en tendens til å bli overfokusert på taleflytproblemet sitt.

Her finner du aktuelle linker:

DysleksiforbundetDysleksiden.no

Bretvet Kompentansesenters sider om dysleksi

Elevsiden.no

Testing av hjelpemidler for dyslektikere:

Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger

Debatt for barn med tale, lese og skrivevansker