I samspill med andre mennesker går vi av og til inn i velkjente og tydelige spor og mønstre, som når vi setter nedover en velpreparert glatt skiløype. Det går stort sett den samme veien, sporene er markerte og løypa forutsigbar. Du behøver ikke å tenke, det går automatisk og nesten helt av seg selv

Når vi holder på med ”Oppdrag Barn” er det noen løypemønstre som gjentar seg uunngåelig. Noen ganger er de også nødvendige fordi vi som familiens ledere må markere noe som er viktig og sant. Andre ganger inngår løypemønstrene i såkalte repeterende, hyppige og selvforsterkende sirkler. La oss se på tre av dem:

Vi starter med forelesningsmønsteret som noen ganger fortjener navnet forelesningsfella: Du kommer hjem og finner junior foran Tv skjermen når han egentlig skulle ha vært ferdig med leksene for en halv time siden. Du puster dypt og tungt og hører at språkhjernen din legger inn automatgiret. ”Hvor mange ganger har ikke jeg sagt at dette holder ikke, unge mann. Lekser først, og så det gøyale etterpå. Åssen skare gå med deg hvis du ikke lærer, at du aldri…. osv …osv….! Dette kjenner mange av oss seg igjen i. Noen ganger har jeg tenkt at for den unge kandidaten må det være som å høre de samme nyhetene på dagsnytt dag etter dag, intet nytt denne gangen heller! Kan likegodt åpne venstre øret og slippe lydbølgene pent gjennom hjernekassa og like elegant ut av det høyre. De er ikke innom hjernebarken en gang. Alternativ: Snakk mindre og kortere. Handle mer!

Forsterkningsfella er et annen mønster. Alt vi gir oppmerksomhet har en tendens til å vokse. Både gode prestasjoner, gode tendenser, men også trass og samarbeidsvansker. Det er en iboende naturlig tendens at vi har trang for å kjefte, kritisere og skyte på det vi ikke liker hos barna våre, i håp om at det blir mindre av det. Det er umulig å unngå det og kritikk må alle lære å takle, men noen ganger er skuta så skeiv når det gjelder å fange opp og gi tilbakemelding på det som ikke virker, at vi oppnår det motsatte. Det vokser! Alternativ: Overse mer av det du opplever som negativt og ”fang” barnet når det gjør det som er avtalt og det du forventer. Gi en god kvittering!

Forhandlingsfella Klart vi skal kompromisse og forhandle noen ganger, men det trenger ikke å være regelen, det kan vi overlate til LO og NHO. Noen forhandlinger likner på en labyrint. Vi starter med et krav eller en grensesetting og ender opp på et helt annet sted enn vi hadde tenkt. Hvor starta vi egentlig? Alternativ tenkning: Foreldre er ledere i familien og må avgjøre med seg selv eller den andre hvor taket skal ligge. Det er greit å ha litt fjæring, men et sted ”går genseren”.

Barn er dessuten så utrolig forskjellige i sin natur. Noen barn forsterker seg selv, noen trenger lite forsterkning, noen trenger mye. Noen er så snusfornuftige at de begynner å forelese for seg selv. Forhåpentligvis gode forelesninger. Andre må ha det inn med små og gode teskjeer. Krevende noen ganger? Jepp! Oppdraget er der uansett. Moro når det virker og vi bryter mønstrene vi vil ha mindre av. Innimellom er det heldigvis drøssevis med kravfrie og lekne soner og episoder.